Ikke helt A4
Foto og tekst Elin Bernatek
Ingens opplevelse av karantene er lik. For en liten stund siden ble jeg satt i karantene. Jeg er en person som liker å være aktiv og er veldig dårlig på å sitte stille, så det å bli stengt inne i 10 dager var mildt sagt en prøvelse. Det eneste jeg tenkte var: «kan ikke jeg få svar på testen i dag, og ikke i morgen eller dagen etter. Livet mitt ble snudd på hodet og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg hadde mest lyst til å bare legge meg ned på gulvet og begynne å grine.
De første dagene var de verste. Det var på ingen måte planlagt å få hverdagen snudd opp ned og jeg holdt på å gå på veggen bare av tanken på å være så mye inne, og kun med meg selv som selskap. Også til vanlig er det mye tankespinn og i min nye karantenehverdag ble det ikke mindre av dette. Psykisk stengte jeg meg bare mer og mer inne og gikk bare dypere og dypere ned i det svarte hullet.
Det som var verst med hele greia var at hver og en som gikk inn til meg kom inn med fullt smittevernsutstyr. Jeg skjønner selvfølgelig hvorfor de måtte gjøre det, men det fikk meg til å føle meg mer pasientifisert. Det sies at gult er kult, men etter hvert fikk jeg ganske nok av den smittevernsgule fargen. Det er ikke så kult å forholde seg til ansatte som så ut som de nettopp hadde kommet hjem fra en romferd. Noen ganger tenkte jeg at de ikke kunne ha det særlig behagelig inni der og at det til slutt bare ville være en sølepytt igjen etter dem.
Tidsperspektivet i løpet av disse dagene ble også litt snudd på hodet. Tiden gikk sakte og jeg hadde ikke peiling på hvilken dag det var eller hvor mye klokka var. Jeg tenkte også at et liv innendørs uten sosial omgang skulle gjøre godt for lommeboka, men her tok jeg feil. Jeg har aldri brukt så mye penger på ditten og datten, både ting jeg trenger og ting jeg ikke trenger. Og ikke minst gikk det mye penger til smågodt og sjokolade.
En av dagene kom det en reddende telefon fra dansepartneren min, Alex. Han fikk meg oppå stå og ut å gå på bare 60 kvm. Telefonen ble min beste venn. Jeg ringte rundt til folk jeg er glad i og sikkert noen jeg ikke er like glad i. En ting er i hvert fall sikkert: jeg har aldri snakket så mye med mamma som i løpet av disse dagene.
Det er en grunn til at jeg blir kalt lille My og det er ikke bare fordi jeg er liten. Jeg kan gå fra å være langt nede i kjelleren til og være nesten euforisk på 2 sekunder. En annen ting er at jeg er sta som et esel. Jeg klarte å ikke havne i kjelleren, men det er takket være kaffe, kamera, Kristoffer, en hel masse andre gode venner og strikketøyet mitt.
Jeg er en person som ikke eier tålmodighet, men livet i karantene viste meg en annen side av meg selv. Jeg gjorde ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Jeg lærte mye om meg selv og jeg så at jeg fikk til ting som før var umulig. Mitt nye motto er nå blitt: "lett som en plett".
