Blogg

Lufta er for alle!

30.04.2020

 

 

En person som til daglig har mye å gjøre kan fort bli lei av å sitte inne alene. Da kan man raskt få maur i rompa og tendenser til å ikke kunne sitte stille. Noen kan bli mer eller mindre gal. Jeg har mest lyst til å hoppe opp og ned på mitt stuegulv, og stikke en strikkepinne gjennom øyet slik at jeg rett og slett ikke får med hva som skjer rundt meg. (pekefinger!) Til vanlig er det mitt hode som må skrus på, men nå tror jeg det er flere enn bare meg som har mistet dømmekraften. Folk gikk jo berserk og hamstret mat og dopapir som om det skulle vært 3. verdenskrig.

 

Dermed kan man også få mer tid til å føle og tenke. Lunta blir kortere når du ikke har noe å gjøre, ting som var lett blir vanskelig. Kostholdet har også en stygg tendens til å skli ut. I disse koronatider er nesten alt stengt, man kommer seg ikke ut og ting du til vanlig synes er gøy er nå bare kjipt. Jeg er avhengig av min morgenkaffe. Den får meg til å sprette opp av senga og gir meg mye glede. Men nå kan den samme kaffekoppen få meg til å begynne å grine. Da vet man at man har vært inne for lenge. Når jeg endelig kom meg ut, var det jo ikke mennesker der heller. Gatene er for det meste tomme.

 

Når en som ikke er syk fra før av blir møtt med munnbind, hansker, sprit og fullt hysteri er det lett å føle seg som en pasient. Er målet her å få alle til å føle seg syke? Jeg trodde det var nettopp det omvendte som var målet. Jeg trodde vi skulle holde oss hjemme for å bekjempe denne sykdommen. Nå virker det bare som om det gjør folk mer eller mindre gale. Til slutt orker man rett og slett ikke mer.

 

På den andre siden viser vi nå at vi kan stå sammen og et slikt samhold har vi ikke sett siden krigen. I denne tiden får jeg mye mer tid for meg selv. Nå når jeg først har tid og jeg ikke trenger å gjøre noe spesielt, får jeg også mer tid til å sitte på sofaen å tenke. Det er ikke bestandig de tankene som kommer spiller på lag med meg. 

 

Jeg har følt meg både fysisk og psykisk stengt inne. Alle de stedene jeg pleier å ta bilder er nå stengt, og dermed blir det vanskelig for meg. Foto er for meg er både lidenskap, terapi, hobby, og en jobb. Om jeg hadde kunnet, hadde jeg fint klart å stå inne i en busk en time eller to for å knipse det perfekte bildet. Jeg gir ikke opp før jeg har fått det akkurat slik jeg vil ha det. Men det må sies at jeg er litt lei av å gå ta bilder av sokkene mine. Derimot så har jeg innsett at jeg har litt for mange sokker. 

 

Ikke alle har like godt av sosial distanse. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det her men jeg savner faktisk jobben min, jeg er nok en av mange som ikke er typen til å ha hjemmekontor.  Nå for tiden føles det ut som at det ikke er annet å finne på enn å beskue sin egen navle. Jeg har lært mye av denne tiden, men jeg håper den snart tar slutt. Jeg gleder meg til å se folk igjen, å komme tilbake på jobb. Jeg er litt smålig lei av å se kun disse fire veggene. Dog kan jeg kan finne trøst i at det er nok mange flere der ute, som har det likedan som meg. 

 

Please reload

Siste innlegg

May 27, 2020

April 30, 2020

April 29, 2020

March 11, 2020

February 26, 2020

February 11, 2020

January 14, 2020

January 8, 2020

Please reload

Archive
Please reload

Kontakt oss:

 

GAMLE OSLO TRE & TEKSTIL AS

Haslevollen 3 H

0579 OSLO

 

lars.sevatdal@gott.no

 

Tel. 22 34 84 10

Mob. 95 92 24 51

Følg oss på:

  • Facebook Social Icon
  • Instagram Social Icon