Full fart fremover

Tekst og foto: Elin Bernatek

Pandemien har gjort at GOTT har hatt nedbemanning på begge avdelingene. Når vi startet opp igjen var det bare med halv arbeidskraft. Selv om man er et arbeidsjern kan man fortsatt føle seg alene, særlig i en tid som denne.

Arbeidsleder Anette har hatt ekstra mye å gjøre, og kjent mye på stresset selv om det ikke har vært like mange kunder som før. Vi har mistet mange store og viktige kunder i denne tiden.

Etter en prat med mange av de som jobber her, finner jeg ut at de tingene de savner mest er; sangen og latteren til Munazzah, interne seminarer, turer til Studenthytta og fredagslunsjen. Kanskje mest umiddelbart fredagslunsjen. Det var der man samlet seg og kunne prate om hva som hadde hendt i uken vi hadde bak oss. Mange har ikke sett hverandre eller snakket sammen på godt over et år.

Hver avdeling spiser nå lunsj hver for seg. Dermed er det mindre sosialt. Det blir vanskeligere å holde kontakten med hverandre. Den sosiale biten av jobbhverdagen blir borte og samholdet er ikke der i like stor grad som før.

Da vi startet tilbake på jobb igjen etter nedstengingen, var det en helt ny hverdag å forholde seg til. Vi visste ikke helt hvordan vi skulle jobbe sammen lengre, men vi var likevel glad for å se hverandre.

En positiv ting med tiden vi alle har vært igjennom er at vi har måttet lære oss å gjøre ting alene. Dette fører også til at folk blir mer selvstendige. Vi begynner så smått å øyne et håp. Nå når de fleste av oss har blitt vaksinert åpner vi opp og vi er sakte men sikkert på vei tilbake til vanlige forhold. Fra halv fart til full fart fremover!